MENU

Kommentarer (0) Aktuelt

Om og men i «Hjelpekunsten»

Dette er en refleksjonstekst om hva assistanse er og hvilken innstilling man bør ha til denne oppgaven, med utgangspunkt i teksten nedenfor:

Om hjelpekunsten – av Søren Kierkegaard

«Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der.

Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver der ikke kan det, er selv i innbilning, når han mener å kunne hjelpe andre.

For i sannhet å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn han, men dog vel først og fremst forstå det, han forstår.

Når jeg ikke gjør det, så hjelper min mer-forståelse han slett ikke.

Vil jeg likevel gjøre min mer-forståelse gjeldende, så er det fordi jeg er forfengelig eller stolt, så jeg i grunnen i stede for å gagne han, egentlig vil beundres av han.

Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå, at det å hjelpe ikke er å beherske, men det å tjene – at det å hjelpe ikke er å være den herskesykeste, men den tålmodigste – at det å hjelpe er villighet til inntil videre å finne seg i å ha urett og ikke å forstå, det den andre forstår»

Når våre perspektiver møtes

En utrolig fin tekst!

Denne teksten har vært brukt i mange utdanninger i mange år der profesjonelle tjenesteytere skal være ydmyke og sikre at den de hjelper selv skal få velge veien… Blant annet.

Men…

  • Kan teksten brukes for å forstå BPA?

I utgangspunktet så skal jo ikke en assistent se på seg selv som en som har «mer-forståelse» i livssituasjonen til den som assisteres. Og ordet «hjelpekunst» blir kanskje også litt feil, eller ikke? BPA forteller kanskje også at man holder på med noe annet enn hjelp – man holder på med assistanse/service/personlige tjenester? Med tiltro til sin leders innsikt.

Og selv om profesjonelle tjenesteytere ofte opplever at de har en merforståelse om f. eks forsvarlighet i tjenestene de yter, eller sårbehandlingsprosedyrer eller god helse og et godt liv… Så er jo ikke det poenget når man skal bli god på å hjelpe en som vil lede seg selv.

BPA er en motvekt til denne tiltroen til det profesjonelle. Likevel er det jo også de som trenger assistenter som har enkelte ferdigheter/faglige bakgrunn, uten at dette i seg selv snur brukerstyringen på hodet.

Mitt poeng er at om Kierkegaard har rett i at alle hjelpekunst handler om å legge sin merforståelse til side, så er premissene på et vis feil når det gjelder BPA. Kanskje derfor er også BPA så vanskelig å plassere i helse- og omsorgstjenestenes tradisjonelle syn på hjelp?

Men det går vel an om vi får inn mer grunntekster om hva det skal handle om også, slik at samarbeidende personell og saksbehandlere og alle forstår prinsippene bak BPA.

Derfor har jeg forsøkt å skrive om litt på teksten til Kierkegaard, i respekt, ydmykhet og utforskertrang om hva assistent- og arbeidslederrollen tar utgangspunkt i av «samforståelse» som bør implementeres i flere ledd i dag.

Hjelpekunsten – versjon 2

Gap-modellen peker på at funksjonshemming oppstår i gapet mellom samfunnets krav til individets ressurser og de faktiske ressurser/muligheter den har til å delta. Hvordan skal vi forstå hjelpekunst i en slik modell?

«Hvis det i sannhet skal lykkes å følge et menneske til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne hen der hvor hen er, og begynne der. Derfor må arbeidslederen sette opp en plan for når jeg skal jobbe.

Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver der ikke kan det, er selv i innbilning, når hen mener å kunne hjelpe andre. Med andre ord, hvis jeg tror at jeg skal velge når det passer meg å jobbe, så har jeg glemt hvem som er hovedperson i assistansen.

For i sannhet å kunne hjelpe en annen, må jeg ikke forstå mer enn hen, men vel først og fremst forstå det, hen forstår. Så langt det går. Derfor er det fint om arbeidslederen selv kan lære meg opp i en samforståelse om hva hen vil, hva mine oppgaver er og hvordan jeg utfører dem på god måte.

Når jeg ikke gjør det, så hjelper min samforståelse hen slett ikke.

Vil jeg likevel gjøre min egen forståelse for arbeidet mitt gjeldende, så er det fordi jeg er forfengelig eller stolt, så jeg i grunnen i stede for å gagne hen, egentlig vil beundres av hen framfor å gjøre som hen vil selv.

Så all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den hen vil hjelpe og derved forstå, at det å hjelpe ikke er å beherske, men det å tjene – at det å hjelpe ikke er å være den herskesykeste, men den tålmodigste – at det å hjelpe er villighet til inntil videre å finne seg i å ha urett og ikke å forstå, det den andre forstår».

GODE ASSISTENTER

Dette tror jeg mange assistenter er veldig naturlige og gode på. Jeg tror at når vi har snudd maktpyramiden på hodet, så er det den ansattes stemme som må ivaretas, i alle fall slik at det blir god trivsel i jobben. Og derfor må også arbeidslederen selv ha innsikt i hva hen vil, hva hen trenger assistanse til og hvordan hen leder assistenten med respekt og åpenhet for samforståelse og utforsking av rollene, ansvaret, rettigheter og plikter. Og så må kommunen vise tiltro til at dette skal gå bra gjennom brukerstyring.

GODE LEDERE – GOD UTDANNING?

Trenger assistenter bare gode arbeidsledere eller trenger de en profesjonell tilnærming til denne «uprofesjonelle rollen»? Trenger de en arena der de kan øke sin samforståelse med andre i samme yrkesretning og kan de lære andre «hjelpere» noe om denne litt annerledes innstilling til hva god hjelp er?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *