Innlegget EL-innebandy har blitt populært dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>
Spillet foregår i idrettshall, på en bane omringet av et vant. Spillerne sitter i spesialbygde elektriske sportsstoler med hjul, med et fastmontert kølleblad foran. For å sentre og skyte ballen manøvrerer spilleren stolen med hjelp av en joystick. Det er et lagspill der samarbeid, samspill og spilleglede står sentralt. I tillegg til at spillerne lærer seg å utnytte stolens funksjoner, utvikler de også en forståelse av selve spillet. EL-innebandy er Norges største lag-paraidrett for bevegelseshemmede. Tilgjengelig for alle, utrolig gøyal og som vi støtter med glede!
Hvordan begynte det?
I 1985 ble det gitt ut en minnemynt i anledning den danske kronprinsens 18-årsdag. Fortjenesten av mynten skulle gå til å utvikle en lagidrett for mennesker med muskelsykdommer og CP. Rullestolbasket, kjelkehockey og volleyball er lagidretter som krever sterke armer og god balanse, og dermed ble idretten vanskelig å utføre for denne gruppen. Prosjektet ble å utvikle en elektrisk sportsstol med hjul. Slik ble paraidretten EL-hockey født, og en ny epoke begynte for de som ville oppleve et sosialt og motiverende lagspill på like premisser.
I Norge fikk EL-hockey navnet EL-innebandy, og Norges Bandyforbund ble ansvarlige for idretten. EL-innebandy har hatt en forrykende utvikling – fra 5 klubber i 2007 til 25 klubber i 2019. Omtrent 230 personer spiller EL-innebandy i idrettshaller over hele landet. Det holdes jevnlige turneringer og cuper. Norges Bandyforbund og flere av de lokale klubbene har ved flere anledninger mottatt ærefulle priser for det gode arbeidet som gjøres for idretten.
EL-innebandy spilles, i tillegg til i Norge, også i Sverige, Danmark og Tyskland. Samarbeidet med Assister meg betyr at klubbene får hjelp til å finne engasjerte ledere som sikrer forutsigbar aktivitet og hjelp med rekruttering. Sammen kan vi øke aktiviteten, bredden og rekruttere nye spillere!
Hva skjer på banen?
Spillet foregår på en bane omringet av et vant. Banen er 14 meter bred og 20 meter lang. Spillerne bruker spesialbygde, elektriske sportsstoler med hjul som styres med en joystick. Personer som daglig bruker elektrisk rullestol vil ha en klar fordel, men det er ikke noe krav. Spillere med reaksjonsevner og godt overblikk over spillet vil raskt oppleve ballkontroll, og dermed ha stor glede av spillet. Stolene kan stilles inn på forskjellig fart og på det meste kjøre i 14 km/t. Foran på stolen er det montert et kølleblad som styrer ballen. Det er stolens bevegelser som gir ballen retning og fart. Det er spillernes taktiske egenskaper, kombinert med bruk av joystick som gjør spillet morsomt å følge, og utfordrende å spille.
Hvordan er reglene?
Hvert lag kan ha 3 utespillere på banen og 3 innbytter. Lagene velger selv om de vil spille med målvakt. Kamptid er 2×15 minutter. En – mot – en dueller er svært vanlige, spillet er svært actionpreget og intenst. På grunn av få spillere på banen kan ofte en enkel feilvurdering skape en åpen målsjanse. Kampen ledes av to dommere. Det er fullt tillatt å fighte, men det er klare regler for hva spillerne kan gjøre.
Stolene er tilpasset hver spiller!
Stolene kan tilpasses hver enkelt spiller med størrelse, nakkestøtte, sideklemmer og sittestilling. Alle som begynner med EL-innebandy søker om å få et vedtak for egen stol hos NAV i det fylket man bor. Utprøving er på vanlig måte som for andre hjelpemidler. Stolen er et spesialhjelpemiddel under kategorien innebandykjelke. Stolene leveres med to sett batterier, slik at et sett batteri kan stå på lading mellom treningsøktene. De beste batteriene kan holde opptil to og en halv time. Stolene produseres i Danmark og importeres til Norge av Handinor.
En lagidrett for flere
Anders Larsen er 40 år, og har spilt EL-innebandy siden 2006. Den gangen var det en helt ny idrett, og det var tilfeldigheter som gjorde at han begynte med EL-innebandy. Etter å ha prøvd ulike aktiviteter, som rullestolrugby og basket, fant Anders en idrett han likte. «EL-innebandy betydde for meg at jeg fant en idrett hvor jeg kunne bidra fullt ut, og på lik linje med andre på laget. For første gang var jeg en fullstendig deltaker», forteller han. Han forteller videre at han syntes det var enkelt å begynne å spille EL-innebandy og at det var fantastisk for ham å kjenne mestringsfølelse og likeverd på banen.
«Det finnes selvsagt idrett for funkiser, men EL-innebandy er lagidrett som er tilgjengelig for flere», sier Larsen.
Han er trener for Bærums Verk Hauger Lions som ble norgesmester i EL-innebandy 2019. Anders er en ildsjel for hele EL-innebandymiljøet. Han er kjent for litt høye tilrop fra sidelinja, og ikke minst sine mange capser, – en ny hver dag! Ser du Anders på kamp eller turnering er han lett gjenkjennelig. Anders er en engasjert fyr. Tidligere var paraidretten organisert gjennom et eget forbund, Norges Handicapidrettsforbund. Nå ligger paraidretten under hvert enkelt særforbund, og det er veldig bra, mener Anders. Det gjør at forbundet tar ansvar for å utvikle idretten. I Norge er det Norges Bandyforbund som organiserer EL-innebandy.
«Det kreves ikke mye for å spille EL-innebandy. Det største kravet er å prøve, og det kan de aller fleste», sier han videre.
EL-innebandy er også en underholdende og morsom publikumsidrett. Spillerne på banen kjører fort, og det kreves god styring og teknisk ferdighet. Treningene blir tilrettelagt for alle nivåer, med blant annet trening på å skyte mål og ha kontroll over stolen. Det ligger mange tusen treningstimer til grunn for å bli en virkelig god spiller -og det er ikke å overdrive. Anders har spilt i mange år, og er også trener for innebandy for gutter 13 og senior menn
«Dette var et valg Bærums Verk Hauger tok, og er et viktig steg på veien for å endre holdninger og fjerne fordommer», sier Anders. «Mange snakker om inkludering på papiret, men Bærums Verk Hauger har gjort det i praksis».
Mange av de yngste spillerne har Anders fulgt hele livet. Det gir ham stor glede å se hvordan spillerne utvikler ferdigheter og selvfølelse. «Det hender jeg får en klump i halsen når jeg ser spillere som tidligere ikke visste forskjell på høyre og venstre og ikke kunne styre stolen, ha stålkontroll på banen». Den yngste spilleren er 7-8 år, og den eldste er i 30-åra, men alder er absolutt ingen hindring, og EL-innebandy vil gjerne ha eldre spillere. De aller fleste som begynner med EL-innebandy, fortsetter med det!
«Spillerne på Bærums Verk Hauger er gode venner. Her kan spillere utveksle erfaringer med andre når vi snakker om ting som skjer utenfor banen, og det er veldig viktig», forteller Anders. «De første gangene har man gjerne en hjelper med, og alle er hjertelig velkommen i hallen».
Anders trener et lag som i stor grad består av yngre og eldre ungdommer, og de liker godt å dra på tur til cuper som avholdes i hele Norge. Han håper på flere spillere til idretten i fremtiden, så nøl ikke med å ta kontakt.
Finn din klubb her, og ta kontakt enten du vil begynne på et lag eller starte en klubb!
Innlegget EL-innebandy har blitt populært dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>
Boka gir dessuten informasjon og veiledning om forholdet til andre sentrale aktørene/ roller i en BPA-ordning, særlig forholdet til arbeidsgiver, assistenter, kommunen mv. Håndboka kan være et godt hjelpemiddel både for nye og mer erfarne arbeidsledere.
Håndboken henvender seg først og fremst til arbeidsledere, men inneholder nyttig informasjon også til andre aktører i BPA-ordninger. Den kan også gjerne brukes som en del av et opplærings eller undervisningsopplegg om brukerstyrt personlig assistanse.
Håndboka er ikke primært ment for saksbehandlere i kommunen, og inneholder derfor ingen fullstendig gjennomgang av saksbehandlingsreglene.
Fylkesmann forvalter en tilskuddsordning knyttet til brukerstyrt personlig assistanse. Tilskuddsordningen skal bidra til å sikre nødvendig og tilstrekkelig opplæring om ordningen til arbeidsledere, assistenter og saksbehandlere i kommunen som jobber med BPA.
Håndboken finner du her https://www.helsedirektoratet.no
Innlegget Opplæringshåndbok om BPA dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>– BPA er en flott ordning når den fungerer godt. Men det er for store forskjeller mellom kommunene, og mange som benytter dagens ordninger opplever at den ikke fungerer etter intensjonen. Vi setter derfor ned et utvalg som skal gjennomgå ordningen i sin helhet og foreslå forbedringer, sier eldre- og folkehelseminister Sylvi Listhaug.
Brukerstyrt personlig assistanse innebærer at personer med nedsatt funksjonsevne får en personlig assistent som bistår i hverdagen. Utvalget skal foreslå hvordan BPA kan utformes slik at personer med nedsatt funksjonsevne kan leve mest mulige aktive og selvstendige liv. Utvalget skal blant annet se på hvordan kommunene tildeler BPA og komme med forslag til tiltak for å redusere forskjellene mellom kommunene. Et annet viktig tema er å sikre reell brukermedvirkning.
– Et viktig innspill fra brukerne har vært at BPA bør være mer enn en helseordning. Dette tar vi på alvor, og legger som premiss for utvalgets arbeid at BPA skal defineres som et likestillingsverktøy, og ikke bare et helsetilbud. Alle mennesker har grunnleggende behov også utover pleie og omsorg. Det er viktig å kunne fylle dagene med meningsfullt innhold og bestemme over eget liv. Det handler om å leve og ikke bare overleve, sier Listhaug.
Utvalget ledes av jurist og daglig leder Marianne Skattum. Hun og medlemmene i utvalget har bred faglig ekspertise og stor kunnskap om BPA og andre relevante fagfelt.
– Det er viktig med et bredt sammensatt utvalg, og ikke minst at brukerorganisasjonene er godt representert. Det er brukerne som kjenner hverdagen sin best og som vet hva som er de største utfordringene med dagens ordning, sier Listhaug.
Utvalget skal levere sin rapport innen 1. oktober 2020.
Les om sammensetting og mandatet for utvalget på Helse- og omsorgsdepartementets sider
Innlegget BPA-ordningen skal gjennomgås og forbedres dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>Innlegget Om og men i «Hjelpekunsten» dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>Om hjelpekunsten – av Søren Kierkegaard
«Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der.
Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver der ikke kan det, er selv i innbilning, når han mener å kunne hjelpe andre.
For i sannhet å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn han, men dog vel først og fremst forstå det, han forstår.
Når jeg ikke gjør det, så hjelper min mer-forståelse han slett ikke.
Vil jeg likevel gjøre min mer-forståelse gjeldende, så er det fordi jeg er forfengelig eller stolt, så jeg i grunnen i stede for å gagne han, egentlig vil beundres av han.
Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå, at det å hjelpe ikke er å beherske, men det å tjene – at det å hjelpe ikke er å være den herskesykeste, men den tålmodigste – at det å hjelpe er villighet til inntil videre å finne seg i å ha urett og ikke å forstå, det den andre forstår»
En utrolig fin tekst!
Denne teksten har vært brukt i mange utdanninger i mange år der profesjonelle tjenesteytere skal være ydmyke og sikre at den de hjelper selv skal få velge veien… Blant annet.
Men…
I utgangspunktet så skal jo ikke en assistent se på seg selv som en som har «mer-forståelse» i livssituasjonen til den som assisteres. Og ordet «hjelpekunst» blir kanskje også litt feil, eller ikke? BPA forteller kanskje også at man holder på med noe annet enn hjelp – man holder på med assistanse/service/personlige tjenester? Med tiltro til sin leders innsikt.
Og selv om profesjonelle tjenesteytere ofte opplever at de har en merforståelse om f. eks forsvarlighet i tjenestene de yter, eller sårbehandlingsprosedyrer eller god helse og et godt liv… Så er jo ikke det poenget når man skal bli god på å hjelpe en som vil lede seg selv.
BPA er en motvekt til denne tiltroen til det profesjonelle. Likevel er det jo også de som trenger assistenter som har enkelte ferdigheter/faglige bakgrunn, uten at dette i seg selv snur brukerstyringen på hodet.
Mitt poeng er at om Kierkegaard har rett i at alle hjelpekunst handler om å legge sin merforståelse til side, så er premissene på et vis feil når det gjelder BPA. Kanskje derfor er også BPA så vanskelig å plassere i helse- og omsorgstjenestenes tradisjonelle syn på hjelp?
Men det går vel an om vi får inn mer grunntekster om hva det skal handle om også, slik at samarbeidende personell og saksbehandlere og alle forstår prinsippene bak BPA.
Derfor har jeg forsøkt å skrive om litt på teksten til Kierkegaard, i respekt, ydmykhet og utforskertrang om hva assistent- og arbeidslederrollen tar utgangspunkt i av «samforståelse» som bør implementeres i flere ledd i dag.
Hjelpekunsten – versjon 2
«Hvis det i sannhet skal lykkes å følge et menneske til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne hen der hvor hen er, og begynne der. Derfor må arbeidslederen sette opp en plan for når jeg skal jobbe.
Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver der ikke kan det, er selv i innbilning, når hen mener å kunne hjelpe andre. Med andre ord, hvis jeg tror at jeg skal velge når det passer meg å jobbe, så har jeg glemt hvem som er hovedperson i assistansen.
For i sannhet å kunne hjelpe en annen, må jeg ikke forstå mer enn hen, men vel først og fremst forstå det, hen forstår. Så langt det går. Derfor er det fint om arbeidslederen selv kan lære meg opp i en samforståelse om hva hen vil, hva mine oppgaver er og hvordan jeg utfører dem på god måte.
Når jeg ikke gjør det, så hjelper min samforståelse hen slett ikke.
Vil jeg likevel gjøre min egen forståelse for arbeidet mitt gjeldende, så er det fordi jeg er forfengelig eller stolt, så jeg i grunnen i stede for å gagne hen, egentlig vil beundres av hen framfor å gjøre som hen vil selv.
Så all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den hen vil hjelpe og derved forstå, at det å hjelpe ikke er å beherske, men det å tjene – at det å hjelpe ikke er å være den herskesykeste, men den tålmodigste – at det å hjelpe er villighet til inntil videre å finne seg i å ha urett og ikke å forstå, det den andre forstår».
GODE ASSISTENTER
Dette tror jeg mange assistenter er veldig naturlige og gode på. Jeg tror at når vi har snudd maktpyramiden på hodet, så er det den ansattes stemme som må ivaretas, i alle fall slik at det blir god trivsel i jobben. Og derfor må også arbeidslederen selv ha innsikt i hva hen vil, hva hen trenger assistanse til og hvordan hen leder assistenten med respekt og åpenhet for samforståelse og utforsking av rollene, ansvaret, rettigheter og plikter. Og så må kommunen vise tiltro til at dette skal gå bra gjennom brukerstyring.
GODE LEDERE – GOD UTDANNING?
Trenger assistenter bare gode arbeidsledere eller trenger de en profesjonell tilnærming til denne «uprofesjonelle rollen»? Trenger de en arena der de kan øke sin samforståelse med andre i samme yrkesretning og kan de lære andre «hjelpere» noe om denne litt annerledes innstilling til hva god hjelp er?
Innlegget Om og men i «Hjelpekunsten» dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>Innlegget Løvemammaene dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>http://lovemammaene.blogspot.com/
og på snapchat: https://plus.google.com/103770100775333175691
Innlegget Løvemammaene dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>Innlegget Den sosiale modellens far er død. Hva kan du gjøre med verktøyet han har gitt oss? dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>Hva skal du gjøre med verktøyet han har gitt oss? Mike Oliver ville nemlig ikke at vi skulle stå og riste på hodet og spørre oss om det var noe vi kunne ha gjort. Eller om det er noe vi kan gjøre nå. Alle kan gjøre noe!
Mike Oliver ga oss et verktøy som kan tas i bruk rent praktisk i møtet med samfunnets barrierer for deltakelse og medborgerskap for alle mennesker.
«Hvis jeg hadde en hammer»
Jeg fikk selv først kjennskap til Oliver gjennom en tekst jeg leste som student i masterprogrammet «Funksjonshemming og samfunn» ved NTNU. «If I had a Hammer» het teksten. Mike Oliver hadde en sentral plass i studiet fordi den sosiale modellen påvirker forståelsen og evnen du har til å samskape gode løsninger i samfunnet.
Alle bør kjenne til denne modellen
Den sosiale modellen bør være implementert i hele samfunnstankegodset vårt, fra grunnskolen til utdanningen av helsepersonell, saksbehandlere, og i måten vi forsøker å forstå BPA, med våre ulike perspektiver. Slik at vi har samme felles referansegrunnlag: det være seg mellom politikere, arbeidsgivere, arbeidsledere, kommunale ledere, assistenter med flere.
I den sosiale modellen vris fokuset vekk fra individet og over mot omgivelsene, hvor barrierene som skaper funksjonshemming ofte kan bygges ned. Mike Oliver har imidlertid også uttalt at han ikke ønsker å misforstås som en direkte motstander av den medisinske modellen, og det er viktig å få med seg.
Den medisinske modellen bidrar til mye bra, når man først trenger den kunnskap og den praksis for å bedre sin helse eller situasjon gjennom rehabilitering og annet. Poenget med den sosiale modellen slik jeg forstår den, er å rette blikket opp og ut over sin egen kropp eller andres kroppslige identitet og ut over omgivelsene der vi møter hverandre og bygger samfunnet.
Kritikk og overblikk
Ingen modeller av virkeligheten vil kunne favne hele virkeligheten alene, og den sosiale modellen har derfor også fått noe kritikk for å undergrave individuelle opplevelser med å være funksjonshemmet. Mike Oliver etterkom også denne kritikken. Det jeg opplever som student og foreleser i dag, er at alle våre modeller har alle noen styrker som kan lede fram til løsninger på det vi ønsker å endre. Og ingen modell er perfekt. Her kommer derfor også poenget til Mike Oliver.
I teksten «If I had a hammer» skriver også Mike Oliver at den sosiale modellen ikke nødvendigvis må forstås som en teoretisk modell, men som et verktøy som kan brukes mot samfunnets barrierer.
Nedenfor finner du et utdrag av et lengre intervju med Mike Oliver i Magasinet Selvsagt (2008):
– Det har blitt brukt alt for mye tid på å diskutere den sosiale modellen i stedet for å forsøke å anvende den for å drive fram sosiale og politiske forandringer. Tenk om alle verdens snekkere og tømrere hadde tilbrakt tiden med å diskutere om hammeren var et egnet verktøy til husbygging – da ville vi fremdeles bodd i huler eller streifet omkring på de store vidder. Jeg har forsøkt å vise at vi har en hammer. Om vi anvender den sosiale modellen på riktig måte, har vi et verktøy for rettferdighet og frihet for alle funksjonshemmede, avslutter Oliver.
Denne modellen og denne hammeren kan vi fortsette å ta i bruk. – Hva skal du gjøre med det? Vil du lære mer om modellen, så send oss en mail, så skal vi sende deg litteratur og videoer.
Takk for verktøyet, Mike Oliver. Hvil i fred.
Innlegget Den sosiale modellens far er død. Hva kan du gjøre med verktøyet han har gitt oss? dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>Innlegget Slik fikk Linda sin egen bolig dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>Jeg fikk kontakt med Linda i oktober 2018 og møtte en moden boligkjøper som var fast bestemt på å bytte ut tilværelsen på et omsorgssenter med et selvstendig liv i egen bolig. Ønsket var en 3 roms leilighet med mye lys og luft, god planløsning og høy standard. Vi fant tonen med en gang og derfor startet vi et samarbeid med å finne den optimale leiligheten, som ved siden av Lindas ønsker også måtte matche hennes spesielle behov.
De spesielle hensyn vi måtte være obs på var blant annet følgende:
For å tilfredsstille disse behovene ble det ganske raskt klart at vi måtte søke etter en forholdsvis ny bolig. De nyeste boligene og uteområdene er bygget etter tekniske forskrifter som krever såkalt universell utforming eller tilgjengelighet, og skal i utgangspunktet være laget slik at det ikke er behov for særskilte tilpasninger.
Les om universell utforming her
Jeg foreslo etter en tid en 3 roms, snart ferdigstilt bolig i Kværnerbyen med 5 m2 bad og 13 m2 hovedsoverom. Vi tok oss en tur til OBOS sitt visningssenter i Kværnerbyen hvor vi fikk god service. Boligen fikk vi ikke se fordi det er en byggeplass, men prospekt, modell og eksempler på innredning ga oss et godt bilde av hvordan boligen vil bli. Den romslige balkongen og direkte tilgang til takterrassen et par etasjer over leiligheten var faktorer som trigget kjøpslysten. Linda liker å være ute i sola så lett tilgang til gode uteplasser er viktig for henne. Selve Kværnebyen med apotek, kafe ,butikker og parkområde gjorde vi oss kjent med på stedet. Også det ga et positivt inntrykk.
Etter en god samtale med Linda noen dager senere, hvor mor også fikk bli med men ikke bestemme, ble vi enige om å sende et kjøpetilbud på leiligheten.
Dermed var handelen i boks. Nå er det bare å vente på endelig innflyttingsdato og planlegge innredning og flytting. Linda bruker ordningen Brukerstyrt Personlig Assistanse. Hennes trofaste assistenter gleder seg også sammen med Linda. Vi gleder oss til å flytte, forteller de meg. Så her er det mange som er engasjert!
Mange har trodd at det ikke var mulig for meg å flytte i egen bolig igjen, og veien dit har vært lang, forteller Linda. Derfor er det veldig moro at jeg har fått kjøpt meg min egen leilighet. Jeg gleder meg vilt til å flytte inn i en moderne bolig som er bare min. Og tusen takk til boligkjøpsrådgiver Trude Larsen for all hjelp, avslutter hun.
Enklere kan det ikke sies.
Jeg må bare gratulere Linda med bolig. Hun er en kremkunde; flink til å ta beslutninger og klar på hva hun vil og ikke vil ha. Det gir resultater – også når vi har spesielle utfordringer som må løses.
Innlegget Slik fikk Linda sin egen bolig dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>Innlegget BPA og Regjeringsplattformen dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>«BPA handler om å gi mennesker med funksjonsnedsettelser mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med sine medmennesker. Beslutningen om den enkelte skal få BPA, og eventuelt hvor mange timer per uke, gjøres av kommunen. Alle mennesker har behov utover helt grunnleggende behov for pleie, omsorg og praktisk hjelp. Det handler også om mulighet til å fylle dagene med meningsfylt innhold for den enkelte, å kunne delta i små og store fellesskap, aktiviteter og fritidstilbud. Regjeringen vil legge til rette for dette på best mulig måte.» (Utdrag slutt)
BPA-portalen registrerer at den politiske plattformen innledningsvis følger opp de BPA-rapporter som kom fra flere interesseorganisasjoner i 2018 (ULOBA, JAG, NHF, FFO). Rapporter om at BPA ikke er blitt som det var ment, verken som rettighet eller i praktisert timeantall som innvilges for «å leve helhetlige, frie liv». Med økt fokus på fritidstilbud og fellesskap, kan det synes som om Regjeringa vil løfte BPA ut av de laveste nivåene i Maslows behovspyramide og over i et liv med flere, individuelle lag. Det er bra.
Det gjenstår å se hva slags tyngde og gjennomføringsevne som følger med den viljen Regjeringen nå beskriver at de har. Vi finner fire «viljer» om BPA lenger ned på side 11. Se utdrag med kommentarer under:
«Regjeringen vil:
«Definere BPA-ordningen som et likestillingsverktøy, og ikke en helseordning.»
Vi vurderer det første punktet som fint og uklart på samme tid. Hva ligger i en vilje til «å definere BPA» som et likestillingsverktøy, egentlig? Vil det bety nærmere avklaringer om BPA i et rundskriv, eller vil det innebære ny forskrift innenfor gjeldende lov? Eller kan det bety en ny lov utenfor helse- og omsorgstjenesteloven, som flere har tatt til orde for? Hvem likestilles i så fall om ikke alle? Vi trenger bare å lese litt lenger ned i plattformen, for å finne en halvgod definisjon av likestilling:
«Regjeringen vil raskt fjerne den øvre aldersgrensen på 67 år for rett til brukerstyrt personlig assistanse, for dem som allerede har fått innvilget ordningen.», heter det… Hvorfor skal aldersgrensen på 67 år fjernes kun for de som allerede har fått det innvilget fra før av, og ikke for alle? Er dette likestilling?
Til sist er det interessant å se at Regjeringen vil:
«At innvilgelse av timetall for BPA skal være en faglig vurdering. Flytting mellom kommuner skal ikke påvirke timetallet som er innvilget.»
Hva menes med en faglig vurdering her? Skal faglige vurderinger gjøres i større grad enn hva saksbehandling i dag utøves med – faglig skjønn? Skal brukerens egne ønsker tillegges mer eller mindre vekt, da? Hva slags faglighet kreves for å vurdere dette uten et skjønn, i så tilfelle? Kanskje er dette noe av det som ønskes utredet når Regjeringen vil:
«Gjennomføre en NOU for å sikre at ordningen fungerer etter hensikten, herunder utrede hvordan den kan utvides for å sikre deltagelse i fritidsaktiviteter. Ordningen skal være reelt brukerstyrt.»
Det kan bli en god NOU. Samtidig er det usikkert i våre øyne hva den vil resultere i. Og helt til slutt: «Reelt brukerstyrt» er en ordlyd som kan tolkes på i alle fall to måter. Menes det her at BPA kun skal være et likestillingsverktøy for de som reelt sett styrer selv, mens de som trenger noe assisterende arbeidsledelse, mister retten til BPA? Eller pekes det på at BPA ikke skal brekkes om til noe halvveis brukerstyrt av kommunene? Tiden vil vise hvor bra dette kan bli. Det lover jo godt, men her gjelder det å følge med.
Innlegget BPA og Regjeringsplattformen dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>Innlegget Forbilder og veivisere dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>Et forbilde og en veiviser
BPA-portalen ble startet og lenge drevet av ei som selv hadde BPA, som selv driftet sin egen BPA og som i tillegg var arbeidsgiver, rådgiver, foredragsholder og som på mange vis bar i seg det å være både et forbilde og en veiviser. Kirsti Cath Dahle. I dag er BPA-portalen fortsatt drevet av oss som bærer på mange av hennes ideer og tanker om hva som skal til for å leve et godt liv i frihet, med assistanse. Og likevel er det ikke lenger slik at vi har med oss den som selv vet hvor skoen trykker eller hva som bidrar til at skoen sitter som støpt! Derfor er det et veldig forfriskende pust å ha med oss den unge, lovende, arbeidsleder Merete, som blogger for BPA-portalen.
Arbeidsleder, fagperson og erfaringsutveksling
Merete skriver denne gang om nyttårsforsetter for 2019. Vår avtale er at jeg som Kirstis tidligere kollega her i BPA-Portalen, og «fagansvarlige», skal kommentere det Merete tar opp i sin blogg, fra nettopp: et faglig ståsted. Og det er her jeg blir i stuss med meg selv. For hva er egentlig «faget» i BPA? Hva trengs å læres eller deles for å få BPA og få til BPA? Hvem «eier» den viktige kompetansen og de riktige elementene som bør deles for å løfte hverandre frem? Er det Merete eller er det meg? Kanskje begge? Er det flere (helt klart)? Hvem tør å tre inn i veileder-roller for andre? Holder det med en blogg, et kurs og en arbeidsgiver for å lykkes med BPA eller hva skal til for at vi skaper forbilder og lar forbildene være unike, feilbarlige, men inspirerende?
Fagperson – hva er nå det?
Jeg er selv foreleser, «fagperson», forfatter og tidligere assistent, men ingen likeperson i den forstand at jeg har vært arbeidsleder med BPA, eller levd med en funksjonsnedsettelse i dagens samfunn. Jeg eier likevel noe definisjonsmakt i denne BPA-ordninga, da gjennom de kurs jeg holder regien på i BPA-skolen og gjennom muligheten til å påvirke hva som publiseres her på BPA-portalen. Det jeg ærlig talt savner, er å se mer av eller bli med på mer av likepersonsarbeid/forbildearbeidet i BPA. Jeg jobber med BPA mest av alt fordi jeg ønsker å finne svarene med dere, og gi dere som har noe å si, plass. Det inkluderer også saksbehandlere og assistenter.
Merete tar plass og jeg anbefaler deg å følge henne og nyttårsforsettene hennes, som du kan lese her. Det å ha en funksjonsunikhet, bidrar til at man har et utgangspunkt for å møte utfordringer og ta muligheter på en unik måte, som kan inspirere andre til å finne sin vei. Merete er av de som finner mange løsninger og som har hatt sine forbilder. Hun skriver at hun ønsker at flere skal slippe å kjempe, men at flere skal tørre å vise de ressursene man har som menneske i samfunnet.
Brobyggere, bit for bit
Hvis BPA skal ivaretas som det gode verktøyet det er og inspirere til enda bedre løsninger på samfunnsnivå og nede på bakken mellom oss mennesker – så bør det kanskje være rom for at både du og jeg og flere til, bygger bro over de vedtatte vanskeligheter mellom oss? Jeg opplever at jeg får mange gode «byggesteiner» til hva BPA skal bestå av i møtet med dere jeg ser på kurs og i det jeg kan lese i nyhetsbildet, blant annet fra interesseorganisasjonene. Jeg håper at du ikke lar noe(n) holde deg tilbake fra å inspirere andre og selv steppe opp, ta ordet og skinne som forbilde, veileder eller brobygger.
Som Merete sier, er det kanskje enklere å ta plass om vi ikke må bruke alle krefter på å være motspillere og kjempe hele tiden? Forventer skolen, kommunen, arbeidsgiver, assistentene og du nok av deg selv til at du vil ta mer plass? Eller tar du allerede plass? I 2019 ønsker jeg å se mer av det Merete tar til ordet for, som jeg ser i blant annet NHFU. Kanskje vil du også være med på å vise vei gjennom BPA-portalen, BPA-skolen og i andre forum? Ta kontakt med oss her, om du har noe på hjertet. Velkommen!
Innlegget Forbilder og veivisere dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>Innlegget FNs internasjonale dag for mennesker med nedsatt funksjonsevne 3. desember dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>Visste du at rundt 15 prosent av verdens befolkning lever med en form for funksjonshemming? (WHO)?
Innlegget FNs internasjonale dag for mennesker med nedsatt funksjonsevne 3. desember dukket først opp på BPA-Portalen.
]]>