MENU

Kommentarer (1) Aktuelt, Samfunn

Nav-kontakten er blitt fulltidsjobb

«NAV vil at en offentlig ansatt spesialist, helt overflødig, skal bruke sin arbeidstid på å observere meg i min arbeidstid». Jan Grue, professor ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, har skrevet dette høyst aktuelle brevet til direktøren i NAV, Sigrun Vågeng.

Kjære Sigrun Vågeng, jeg skriver et åpent brev til deg som direktør for Nav, fordi vi må snakke om hvordan din etat gjør det så vanskelig for meg å være i jobb. Jeg henvender meg til deg som direktør fordi jeg ikke vil trekke inn alle de dyktige medarbeiderne dine, som jeg har fått god hjelp av i mange år. Dette handler om politikk og regelverk; det handler om de helt sentrale prinsippene.

La meg presentere meg: Jeg er storforbruker av tjenestene deres, og et godt eksempel på at tjenestene er viktige og virkningsfulle. Jeg har vært funksjonshemmet hele livet og rullestolbruker siden jeg var åtte år gammel. Jeg har trengt Nav og Navs forgjengere, aller mest Hjelpemiddelsentralen, for å komme meg ut i verden – til skolen, til venner, til byen, til utlandet.

En ting jeg og Nav og den norske offentligheten er skjønt enige i, er det at det er langt færre funksjonshemmede i jobb enn det burde være. Men jeg er altså en av dem. Jeg tiltrådte som professor ved Universitetet i Oslo denne våren. Jeg er en av knapt hundre norske professorer under 40 år, og så langt jeg vet den eneste rullestolbrukeren blant disse.

At jeg har jobben jeg har i dag, handler delvis om at vi har hatt et godt samarbeid i årenes løp. Jeg hadde verken fått studert eller forsket uten en god, elektrisk rullestol. Nav låner meg en, og sender ut reparatører når den går i stykker. Det setter meg i stand til å fungere i verden. La det være helt klart: Den norske hjelpemiddelordningen er eksepsjonelt god i verdenssammenheng. Uten den hadde jeg aldri kommet meg hit er jeg er i dag.

Likevel har ikke Nav gjort det enkelt å komme seg i jobb – eller å bli i jobb. Jeg har hatt to jobber i min tid som akademiker: Den der jeg forsker og underviser, og den der jeg administrerer min relasjon til Nav. Dere sier at arbeidslinjen står sterkt hos dere. Kan vi da, for velferdsstatens skyld, gjøre det til en samarbeidslinje og ikke enmotarbeidelseslinje?

Jeg ønsker meg én ting fra dere, og det er tillit. Tilliten til oss som trenger hjelpemidler og bistand har alltid vært svak, men nå er den i ferd med å bli utradert. Dere krever nå så omfattende dokumentasjon fra oss at Nav-kontakten er blitt en fulltidsjobb.

Et eksempel: I jobben min som professor skal jeg undervise studenter. Det skjer ofte i et auditorium. Universitetet i Oslo har mange gamle og upraktiske undervisningslokaler; trappeheisene har ikke plass til den store, elektriske rullestolen. Men jeg må ha en stor, elektrisk rullestol: Den kan kjøre over høye fortauskanter og isete brøytekanter. Den takler glippene mellom T-banevognene og perrongen.

Regjeringen droppet nylig målsettingen om at det norske samfunnet skal være universelt utformet innen 2025; jeg kommer til å trenge den store rullestolen en stund til. Den billige løsningen, der jeg fremdeles får gjort jobben min, består i at Nav låner meg en liten rullestol jeg kan ha på kontoret.

Inntil i fjor kunne jeg søkt om denne rullestolen på egen hånd. Det ville tatt litt arbeidstid, men ikke mer enn det en kollega ville brukt på å gå noen timer til fysioterapeut for å behandle senebetennelse. Men nå har Nav strammet inn slik at jeg ikke kan søke selv. Nå kreves det at en ergoterapeut skal ta oppfølgingsansvar for denne ekstra rullestolen.

Man skulle kanskje tro at jeg, som har kjørt rullestol i 27 år og kjenner universitetets lokaler ut og inn, ville være den egnede søkeren her. Men Nav vil at en offentlig ansatt spesialist, helt overflødig, skal bruke sin arbeidstid på å observere meg i minarbeidstid. Da får jeg ikke gjort jobben jeg er ansatt til: Undervise studenter og forske. På den ene siden vil Nav – og samfunnet for øvrig – at vi funksjonshemmede skal jobbe. Det vil vi også. På den andre siden vil Nav at vi skal bruke mye arbeidstid på helt andre ting.

Samarbeid kan fungere. I mange år har jeg hatt «Brukerpass» – som pleide å være en god ordning. Nav vet at jeg er en erfaren rullestolbruker, svært forskjellig fra en pensjonist som trenger sin første rullestol. Da var det naturlig at jeg hadde bestillermyndighet selv, og bare spurte om hjelp når jeg trengte det. Det sparte tid og penger – både for Nav og for meg. Nå er ordningen sterkt uthulet. Dette kombinerer umyndiggjøring med mistenkeliggjøring.

Dette er ett eksempel. Jeg har mange flere. Kan vi snakke om dette – om samarbeidslinjer og motarbeidelseslinjer? Jeg håper det. Jeg håper vi kan samarbeide bedre. Jeg er på kontoret mitt på Blindern – om ikke Nav krever noe annet, etter neste revidering av regelverket.

Kilde: DagBladet.no

One Response to Nav-kontakten er blitt fulltidsjobb

  1. Cornelia sier:

    Bra gjort, Jan Grue!. Må bare stå på sitt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *