Kari Kjønaas Kjos (Frp) har gitt tillatelse til å gjengi hennes innlegg om BPA fra en konferanse for rådmenn i Oslo, Virke 30. april 2015. Innlegget belyser hvordan hun som politiker har jobbet med BPA og hva hun mener er viktige budskap til forvaltning av den nylig rettighetsfestede ordningen. Vi har tillatt oss å lage overskrifter i teksten. God lesning.
BPA – en perle
«Mitt innlegg kommer til å handle om veien frem hit og veien videre. Den vil handle om hvorfor dette har vært så viktig for meg, for FrP og for regjeringen. Og den vil handle om mitt ønske for hvordan kommunene skal ta imot og ta i bruk BPA som den perlen denne ordningen faktisk er.
Jeg kommer til å bruke en del eksempler i mitt innlegg. For meg er det nemlig slik at det finnes ingenting som bedre beskriver denne perlen, enn å se den i ekte aktivitet (…).
Frihet til å nå sine mål
Ideene bak BPA kommer opprinnelig fra Independent Living- bevegelsen i USA på 60-tallet. Fysisk funksjonshemmede studenter mente de visste best om egen situasjon, og ønsket mer avhengighet, selvbestemmelse og deltakelse i samfunnet. Dette har ikke forandret seg de siste femti årene, og er altså like aktuelt.
Siden H/Frp-Regjeringen har som visjon – et samfunn der alle kan delta – var en rettighetsfesting av BPA helt naturlig for oss å prioritere høyt.
BPA er viktig fordi den bidrar til å legge til rette for at personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand skal kunne nå målene i sine liv.
Og et lite apropos til det å nå sine mål. For fire år siden, fikk min datter en ryggmargskade og vi skjønte fort at hun nå måtte tilbringe lang tid på sykehus. Hun hadde et halvt år igjen av jusstudiet sitt og skulle skrive en oppgave sammen med en medstudent.
En dag jeg var og besøkte henne, fortalte min datter at hun hadde sagt til sin medstudent at hun hadde full forståelse for om hun ville trekke seg fra samarbeidet, siden hun nå var lenket til en rullestol og en sykehusseng. Medstudenten hadde da krabbet opp i den andre enden av sykehussengen og uttalt følgende: Men her er det da god plass til to, selvfølgelig fullfører vi oppgaven sammen.
Som mamma i den nye situasjonen vi var i, var det et vanvittig sterkt øyeblikk, fordi jeg der og da forstod at livet hennes ikke var over, men at målene hennes var de samme og at de fortsatt var mulige å nå.
Trivsel, livskvalitet og yrkesdeltakelse
En spørreundersøkelse fra 2010 viste at trivsel og livskvalitet klart blir høyere ved bruk av BPA enn ved tradisjonelle tjenester. Respondentene mente også at BPA førte til økt yrkesdeltakelse. Smak litt på de ordene. Trivsel og livskvalitet. Økt yrkesdeltakelse. Det er nettopp det dette handler om!
Første møte med BPA
Mitt aller første møte med en brukerstyrt personlig assistent, går flere år tilbake i tid, den gang jeg var lokalpolitiker i Lørenskog. PÅ fylkesårsmøte en helg i januar var det med en dame jeg ikke kjente fra før. Hun satt i rullestol. Hun hadde en sjelden sykdom, som gjorde at hun var lam, og hadde behov for en god del bistand. Og jeg så at en som jeg trodde også var medlem av FrP, hjalp henne med stort og smått.
I mai samme år hadde vi en politisk konferanse over to dager, også denne gangen med overnatting. Igjen så jeg denne samme damen som holdt seg veldig nær damen i rullestol og som bistod innimellom, men mest holdt seg i bakgrunnen.
Jeg kom i snakk med disse damene og roste dem for deres nære vennskap. Det var da jeg fikk høre om BPA for første gang. De så ut som venninner, men i virkeligheten var de arbeidsgiver og arbeidstaker.
Hun kunne fortelle, at selvfølgelig kunne hun la være å være lokalpolitiker og selvfølgelig kunne hennes mann og hennes to barn gjøre alt av husarbeid og bistand til henne.
«Men synes du det er riktig», spurte hun meg. «Hvorfor skal ikke mine barn og min mann få leve mest ulig normale liv, med sin jobb og sine studier?». «Uansett hvor mye BPA jeg har, så er vi ikke en A4-familie. Vi har noen ekstra utfordringer og ulemper, men vi lever nå et godt liv alle fire. Takket være min BPA».
Og dette er også viktig. BPA er altså et gode IKKE bare for den som har fått det innvilget, men gir positive ringvirkninger også for de som står vedkommende nær og faktisk også andre. Denne damen var også en god ressurs for kommunestyret i sin kommune.
Å se hele bildet
Når kommunene sitter og vurderer sine søknader, så mener jeg at det er svært viktig at de faktisk ser på hele bildet. Det er ingen tvil om at BPA til mamma er en gode også for hennes barn. For familien og for samfunnet.
«Min mann og mine barn stiller opp litt ekstra, slik at jeg kan spare opp timer til å få delta på slike samlinger», kunne hun fortelle. Men det er helt greit. Slik er det i de fleste familier, vi stiller opp for hverandre. «De synes det er flott at jeg kan være med på slike samlinger. Så koser de seg hjemme alene, de få gangene jeg er borte og driver med mitt», avslutter hun.
Timene hun tilbrakte i kommunestyret hadde hun allerede fått innvilget og hun mente at hun burde ha den samme muligheten til å drive med politikk som alle andre som engasjerte seg.
Siden den dagen har jeg vært forelsket i dette konseptet. For meg handler BPA om fire viktige, men dog så enkle ord – Hvem, hva, hvor og når!
I Aleris sitt Magasin, leser jeg om en mamma med to øyne som ikke virker og en aktiv sønn på fem år. Hun har ansatt en BPA som gjør at hun likevel får gjort det hun ville ha gjort dersom hun hadde sett. De kan reise, lese posten eller pusle puslespill. Eller som mammaen sier, de små vanlige tingene.
Lese bruksanvisninger kan man også la være, men det er ikke alltid like lurt …
Fyre opp grillen gjør man ikke om man ikke ser. Da kan man la være å grille, eller man bruker sin BPA. Brette sokker eller bygge med LEGO, kan man også la være, eller man kan bruke BPA.
BPA er ikke sosialhjelp, men frihet
Hun understreker at for henne er ikke BPA noen sosialhjelp, men frihet til å leve et selvstendig og uavhengig liv med de behovene man måtte ha som grunnlag for et vedtak. «Min BPA er ingen tjener og jeg skal ikke reddes» sier hun.
Det er viktig å huske på at ingen i utgangspunktet ønsker å ha personlige assistenter eller fremmede mennesker i huset resten av livet. Samtidig er BPA-ordningen helt suveren når situasjonen først er som den er.
Og hun sier videre: «Derfor er det viktig å fornuftige mennesker med rett innstilling til å forvalte ordningen, slik at alle får de timene de trenger uten å måtte rettferdiggjøre behovet sitt eller føle seg mistenkeliggjort på noen måte». Og denne setningen er så viktig at jeg leser den en gang til: ….
En god BPA-ordning har ingen fasit og kommunen sitter på mye av nøkkelen. De kan velge å se enkeltmennesket eller de kan velge å nilese på paragrafene og lete frem en mulighet for å kunne si nei.
Et signal til kommunene
Det er grunn til å sende signal til kommunene. Hadde de vært flinkere til å ta opp i seg hva BPA faktisk handler om og vært flinkere til å tilby dette i stedet for en oppstykket og delt tjeneste med mange aktører og en liten medbestemmelse, så hadde det ikke vært nødvendig å innføre en rettighet.
Om timegrensen
Dette bør kommunene også ha i bakhodet når de sitter med søknader fra mennesker som ønsker kommunens tjenestetimer omgjort til BPA, men som har et timetall under 25 timer. Jeg klarer ikke å se noen grunn til å si nei til disse, bare fordi man ifølge lovverket kan gjøre det. I så fall er man bare med på å tvinge frem en utvidelse av lovverket.
Om aldersgrensen
Det samme gjelder for personer under 67 år. Selv om disse faller utenfor rettighetsbestemmelsen, skal kommunen fortsatt ha plikt til å vurdere om tjenester bør organiseres som BPA. Jeg legger også til grunn at brukerstyrt personlig assistanse ofte vil være en hensiktsmessig måte å organisere tjenester på også til personer over 67 år og særlig i de tilfellene der brukeren tidligere har hatt denne typen organisering.
H/FrP-regjeringen hadde bestemt seg for å få lovforslaget på plass og virksomt fra 1.1.2015 og tiden ble hektisk. Viktige forbedringer på de rødgrønnes høringsforslag ble gjort, ekstrabevilgninger ble gitt og jeg har vært svært spent på hvordan dette ville gå når det rulles ut over det ganske land.
Da BPA ble lovfestet som en pliktbestemmelse for kommunene i 2000, omfattet ordningen 680 personer. Ved utgangen av 2012 var det 2892 personer som var registrert med BPA. Et øvre anslag for antall personer som kan bli omfattet av rettigheten er nå ca. 14 500 personer.
Avlastning som BPA
Vi har altså vedtatt å gi en rett til BPA for personer med langvarig og stort behov for personlig assistanse innen praktisk bistand og opplæring, støttekontakt, samt avlastning for foreldre med hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne.
Om helsetjenester
Også enkle helsetjenester kan legges inn hvis kommunen finner det forsvarlig. En god rettesnor for slik vurdering vil være at det folk gjør til vanlig selv, kan en assistent også gjøre.
Akkurat dette punktet ser det ut som om kommunene har problemer med å akseptere. Dette er vanskelig sier de. Nei sier jeg. Det er ikke vanskelig. Tar du medisiner selv? Dusjer du selv? Det er bare å stille disse spørsmålene til deg selv og du har langt på vei svaret.
Uhensiktsmessige vedtak
I tiden siden loven ble innført har jeg møtt på noen eksempler på avslag som jeg stiller store spørsmålstegn ved. Personer har fått erkjent at de trenger tilbud fra kommunen, men kommunen har et sterkt behov for å styre hvordan den skal gi, og hvordan den skal se ut. Resultatene er så uhensiktsmessige at jeg faktisk ikke fatter at en saksbehandler ikke ser det selv.
Det er viktig å huske at en løsning med BPA ikke handler om å få flere timer, men å samle timene mer hensiktsmessig med én person i stedet for oppstykket med to eller tre personer. Dette må det ryddes opp i.
Tålmodighet med kommunene
Vi må forvente at antall personer som ønsker å organisere sin hverdag selv, vil øke betraktelig. Jeg har derfor manet organisasjonene som har kjempet frem denne rettigheten, til to ting. For det første, vær litt tålmodig med kommunene. Jeg skjønner at ikke alle kommunene over natten klarer denne jobben smertefritt og kjapt for alle de som venter utålmodig.
Og for det andre, har jeg bedt organisasjonene om å gi oss beskjed dersom det er helt klart at enkelte kommuner bruker lovverkets innretning bevisst for å slippe å tilby BPA. Jeg har aldri forstått enkelte kommuners motstand til ordningen, men jeg vet at den finnes enkelte steder. Sånn er det bare.
Og slike henvendelser fra organisasjonene har jeg fått mange av allerede. Flere kommuner stritter imot, vil lage sine egne ordninger. Skal styre og overprøve.
Hvorfor rettighetsfeste BPA nå?
Så hvorfor var det egentlig nødvendig å rettighetsfeste denne ordningen? Jo, rett og slett fordi det var en ulik praktisering av BPA i kommunene og vi var i en situasjon hvor muligheten for å få tjenesten avhang av hvilken kommune du var bosatt i. For mange kommuner var rett og slett ikke interessert i å tilrettelegge for dette.
Og enkelte kommuner vil fortsatt ikke …
I utgangspunktet er rettigheten gitt til de som har 25 timer per uke eller mer. Men samtidig så skal det gjøres en konkret vurdering av hva som er beste løsning for de som har et bistandsbehov som er mindre omfattende.
Det er stor enighet rundt hvilket fantastisk verktøy BPA kan være. Derfor er det god grunn til å innvilge også for de med noe mindre behov for timer.
Økonomiske rammer for BPA
Det er mitt inderlige ønske og håp at dette blir så bra som vi har drømt om. Men jeg må innrømme at jeg er bekymret. Enkelte kommuner har allerede laget dette til et stort problem og lagt det frem for lokalpolitikere nærmest på en litt negativ måte. Rådmenn flere steder påstår at dette er økonomisk krevende.
Noen har tatt til ordet for at ekstrabevilgningen til regjeringen på 300 millioner burde vært øremerket, andre igjen har ment at dette er alt for lite.
Til det har jeg følgende beskjed – Det handler ikke om at mennesker nå har fått en rett til en rekke ting de tidligere ikke har hatt rett på. Det eneste vi faktisk har gitt de en rett til, er å selv bestemme hvem som skal gjøre det, hva de skal gjøre, når de skal gjøre det og hvor de skal gjøre det.
Og som jeg sa til KS på budsjetthøringen – hvis en kommune plutselig får økte utgifter ved å tilby BPA, så er det rett og slett fordi kommunen tidligere ikke har gitt det en person faktisk hadde behov for. Det er ingen grunn til å anta at en BPA har mye høyere lønn enn alle andre som tidligere har gått ut og inn av folks hus.
Ekstra midler til avlastning/støttekontakt
Sånn sett hadde ikke regjeringen hatt behov for å bevilge ekstramidler i det hele tatt. Men vi vet at veldig mange som burde ha fått avlastning og/eller støttekontakt ikke har fått det. Ikke fordi kommunen ikke har innvilget det, men rett og slett fordi man enten ikke har greid å skaffe det, eller fordi de som har blitt tilbudt dette ikke har vært fornøyd med det de har fått tilbud om og derfor har valgt å greie seg uten.
Med retten til å velge BPA og den friheten og medbestemmelsen som ligger i dette, er det grunn til å anta at mange flere faktisk vil bruke det de strengt tatt har hatt behov for hele tiden.
I Handikapnytt nummer 4 kan vi lese et godt eksempel på dette.
Sindre er 13 år. Sindre har Down syndrom og er autist. Frem til utgangen av 2013 hadde Sindre avlastning i en kommunal avlastningsbolig noen døgn i måneden. Da måtte han bo utenfor hjemmet sitt, forholde seg til flere mennesker og kunne ikke opprettholde sine rutiner eller det han elsker aller mest. Nemlig å ri. Noe han har gjort helt siden han gikk i barnehagen.
Sindre trenger å være aktiv på dagen, ellers får han ikke sove om natten. Nå har Sindre BPA og han har det mye bedre. Nå kan han drive med det som er kjent og kjært, hjemme hvor han har tingene sine og tryggheten sin. Han har to faste BPAer og antall timer er halvert i forhold til det han hadde i avlastningsboligen.
Sånn apropos alle som påstår at dette blir så dyrt og likevel har både Sindre og mamma det bedre nå.
Siden timer til avlastning og støttekontakt er tatt inn i regnestykket når man skal telle timer, vil det si at mange barn og unge med loven i hånd kan kreve å få BPA i stedet for å bo i en avlastningsbolig. Mange kommuner har til nå sagt nei til dette. I ordningen hvor det er barnet som får BPA vil det være naturlig at det er foreldrene som står som arbeidsleder og det gir loven dem rett til.
Jeg vil også kommentere særskilt regelen om beregning av timer til avlastning for hjemmeboende barn under 18 år.
«Det voksne barnet»
I utgangspunktet var ikke avlastning engang tiltenkt ordningen, men ble lagt inn av Høyre/FrP- regjeringen. Samtidig var det viktig å ikke undergrave det å bli voksen, og at behovet for bistand etter fylte 18 år, skal vurderes ut ifra det «voksne barnets» eget behov.
Når timetall skal vurderes i et slikt perspektiv, vil støttekontakt være mer riktig, i tillegg til annen bistand som foreldrene tidligere har utført. 18-års skillet er ment som en styrket rettighet for ungdommen, ikke en svekkelse.
For Fremskrittspartiet og Høyre har det vært viktig at vi nå skal følge nøye med på utviklingen, og at loven og ordningene blir evaluert med tanke på å se på i hvilken utstrekning forslaget imøtekommer brukernes behov. En følgeevaluering vil fange opp eventuelle svakheter og utilsiktede utslag.
Er det noe jeg har erfart som politiker, så er det nesten hver gang vi vedtar noe som vi tror er en forbedring eller et gode, så får det også noen andre virkninger som vi ikke så ville komme.
Neste skritt nå, blir å sørge for tydelige retningslinjer. Disse er under arbeid. Men det betyr ikke at loven ikke gjelder fra første januar. Det gjør den. Og den sier mer enn nok til at kommunene kan sette i gang med å innfri søknader.
Det er lov for kommunene å ha et åpent sinn, tenke nytt og lytte til enkeltmennesket.
Selv om vi ønsker at ordningen skal bli så lik som mulig i kommunene, er det også viktig for meg å tenke enkeltmennesket og fleksibilitet. Dette er nødvendig dersom den skal bli slik som vi faktisk ønsker den.
En ordning der brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov. Hvor bruker innenfor timerammen kan styre hva assistenten skal gjøre, når og hvor. Arbeidslederrollen gir bruker rett til å være sjef i eget liv og egen hverdag.
Det er derfor viktig at den enkelte bruker selv ansetter og styrer sin assistent, det er en av grunntankene i ordningen.
Loven betyr en styrking av ordningen for noen ved at de gis en rettighet. Samtidig er det en videreføring av dagens pliktbestemmelse ved at kommunen fortsatt vil ha en plikt til å ha et tilbud om BPA som organisasjonsform, også til brukere som ikke omfattes av rettighetsfestingen.
Nå har dere fått et innblikk i hva vi politikere på stortinget faktisk tror vi har vedtatt. Nå blir det opp til dere å følge stortingets intensjon og ønske. Lykke til! – Kari Kjønaas Kjos.
Kommentarer