MENU

Kommentarer (0) BPA-bloggen

Fra institusjon til hjemmeliv

Så har vi endelig kommet til det dere har ventet på. Eller. Dere har kanskje ikke ventet så mye, men de som drifter BPA-portalen har sikkert ventet på dette. Et innlegg som handler om BPA. Jeg har prøvd å gjøre innleggene kronologisk; om meg, på sykehuset, på institusjon og så hjem, med BPA. Jeg tenkte å ha temaer de kommende månedene også, men det gjenstår å se om jeg klarer det. 

Da jeg kom hjem i begynnelsen av april i fjor hadde jeg vært på sykehus i nesten ti måneder. Sykepleiere og helsefagarbeidere var det nye normale. Intimgrensene mine var som vasket bort, og kroppen min var noe annet enn meg. Når det gjaldt helsepersonell, vel å merke. Jeg hadde ikke lyst til at ufaglærte skulle hjelpe meg med stell, toalettbesøk og andre intime greier. Å ha folk til å hjelpe meg med dette var en ting, men å skulle lære dem opp i det, bruke ord og forklare, det var noe annet. Jeg bestemte meg derfor for å dele dagene; hjemmesykepleie om morgenen og assistenter resten av dagen.

Jeg var jo nyutdannet da jeg falt (nesten nyutdannet; tok muntlig eksamen/forsvarte masteroppgaven på Sunnaas), så uten jobb og med ny livssituasjon var det bare en ting å bruke dagene til mens Mannen var på jobb; bli kjent med livet. I stor grad handlet det om å bli kjent med de fire faste assistentene jeg hadde valgt meg ut. Fire, trivelige jenter, alle omtrent på min egen alder, nøye plukket ut, for jeg hadde mange sterke søkere, og de skremte vettet av meg.

De var der hele tiden. Veldig høflige, veldig på tilbudssiden og veldig flinke. Men hele tiden. De så på meg når jeg så på TV, når jeg spiste, når jeg hjemme-trente. Det var utrolig merkelig å forholde seg til, for jeg følte på en måte at jeg alltid hadde besøk. Det var sikkert ikke noe lettere for dem, for mens de nå tar seg friheter, som å dra over gulvet med støvsugeren eller setter på en klesvask uten at jeg ber om det, turte de ikke det i starten. Å faktisk sitte med makta til å si nei til «kan jeg gå på toalettet nå?» var utrolig sært. Ikke at jeg noen gang ville sagt nei, men de spurte oppriktig om det var greit. Jeg vet ikke når jeg ble vant til å ha dem det, eller om jeg egentlig har blitt vant til det. Det føles ikke som besøk lengre, såpass vet jeg.

Carine hjemme

Jeg valgte å bruke en del tid på våren i fjor til å snakke med, og bli kjent med, assistentene. Jeg skal komme tilbake til den syltynne linja mellom venn og assistent i et eget innlegg. Jeg vet at en del mener at en god assistent skal sees og ikke høres. Vel, sånn har ikke jeg oppdratt mine. Kanskje fordi jeg er så utrolig selvbevisst at jeg ville syntes det var utrolig merkelig å ha noen rundt meg hele tiden, men som ikke sa noe. Jeg skjønner jo at noen foretrekker det sånn, men ikke jeg. Det kan imidlertid gjøre den nevnte tynne linja enda vanskeligere å se. Hehe, nå begynner jeg nesten på neste innlegg, så jeg stopper her.

God helg til alle!

Legg igjen en kommentar