I den politiske plattformen for en regjering utgått av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, leser vi på side 11 om Brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Det lover godt, men hva står det egentlig? Utdrag:
«BPA handler om å gi mennesker med funksjonsnedsettelser mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med sine medmennesker. Beslutningen om den enkelte skal få BPA, og eventuelt hvor mange timer per uke, gjøres av kommunen. Alle mennesker har behov utover helt grunnleggende behov for pleie, omsorg og praktisk hjelp. Det handler også om mulighet til å fylle dagene med meningsfylt innhold for den enkelte, å kunne delta i små og store fellesskap, aktiviteter og fritidstilbud. Regjeringen vil legge til rette for dette på best mulig måte.» (Utdrag slutt)
BPA-portalen registrerer at den politiske plattformen innledningsvis følger opp de BPA-rapporter som kom fra flere interesseorganisasjoner i 2018 (ULOBA, JAG, NHF, FFO). Rapporter om at BPA ikke er blitt som det var ment, verken som rettighet eller i praktisert timeantall som innvilges for «å leve helhetlige, frie liv». Med økt fokus på fritidstilbud og fellesskap, kan det synes som om Regjeringa vil løfte BPA ut av de laveste nivåene i Maslows behovspyramide og over i et liv med flere, individuelle lag. Det er bra.
Det gjenstår å se hva slags tyngde og gjennomføringsevne som følger med den viljen Regjeringen nå beskriver at de har. Vi finner fire «viljer» om BPA lenger ned på side 11. Se utdrag med kommentarer under:
«Regjeringen vil:
«Definere BPA-ordningen som et likestillingsverktøy, og ikke en helseordning.»
Vi vurderer det første punktet som fint og uklart på samme tid. Hva ligger i en vilje til «å definere BPA» som et likestillingsverktøy, egentlig? Vil det bety nærmere avklaringer om BPA i et rundskriv, eller vil det innebære ny forskrift innenfor gjeldende lov? Eller kan det bety en ny lov utenfor helse- og omsorgstjenesteloven, som flere har tatt til orde for? Hvem likestilles i så fall om ikke alle? Vi trenger bare å lese litt lenger ned i plattformen, for å finne en halvgod definisjon av likestilling:
«Regjeringen vil raskt fjerne den øvre aldersgrensen på 67 år for rett til brukerstyrt personlig assistanse, for dem som allerede har fått innvilget ordningen.», heter det… Hvorfor skal aldersgrensen på 67 år fjernes kun for de som allerede har fått det innvilget fra før av, og ikke for alle? Er dette likestilling?
Til sist er det interessant å se at Regjeringen vil:
«At innvilgelse av timetall for BPA skal være en faglig vurdering. Flytting mellom kommuner skal ikke påvirke timetallet som er innvilget.»
Hva menes med en faglig vurdering her? Skal faglige vurderinger gjøres i større grad enn hva saksbehandling i dag utøves med – faglig skjønn? Skal brukerens egne ønsker tillegges mer eller mindre vekt, da? Hva slags faglighet kreves for å vurdere dette uten et skjønn, i så tilfelle? Kanskje er dette noe av det som ønskes utredet når Regjeringen vil:
«Gjennomføre en NOU for å sikre at ordningen fungerer etter hensikten, herunder utrede hvordan den kan utvides for å sikre deltagelse i fritidsaktiviteter. Ordningen skal være reelt brukerstyrt.»
Det kan bli en god NOU. Samtidig er det usikkert i våre øyne hva den vil resultere i. Og helt til slutt: «Reelt brukerstyrt» er en ordlyd som kan tolkes på i alle fall to måter. Menes det her at BPA kun skal være et likestillingsverktøy for de som reelt sett styrer selv, mens de som trenger noe assisterende arbeidsledelse, mister retten til BPA? Eller pekes det på at BPA ikke skal brekkes om til noe halvveis brukerstyrt av kommunene? Tiden vil vise hvor bra dette kan bli. Det lover jo godt, men her gjelder det å følge med.
Kommentarer