Hei igjen
Denne måneden tenkte jeg at temaet skulle være reising. Det passer jo på en måte inn, måneden avsluttes jo med ferie. Jeg har alltid vært veldig glad i å reise, og skaden har ikke endret noe på det.
I 2013 skulle jeg bodd fem måneder i Chicago og avsluttet året med bryllupsreise til Thailand og Myanmar. Det skjedde ikke, men nyttårsaften det året, altså samme dagen som jeg skrev mitt første blogginnlegg på min nye blogg, lagde jeg mitt første ekte nyttårsforsett noen gang; jeg skal reise utenlands i 2014.
Det føltes fortsatt ganske langt unna da jeg kom tilbake til Sunnaas etter juleferien, og lå på en fysiobenk med fysioterapeuten min, og fortalte han om nyttårsforsettet mitt. Jeg følte meg litt barnslig, men han virket veldig glad for å høre det.
Selvfølgelig skal du reise, sa han. Vel, det var ikke en selvfølge for meg.
Det jeg etter hvert skjønte var imidlertid at en forutsetning for reising var å ha assistenter. Det er jo umulig for meg å komme meg opp av senga, på toalettet, på med klær eller rundt omkring uten hjelp. Og ikke sjans at jeg vil at Mannen skal være ansvarlig for alt dette.
I september i fjor dro vi på vår første utenlandstur som mann og kone, og kalte det derfor bryllupsreise del 1. Det var Mannen, meg og Assistenten. Vi var i Barcelona i en uke, og det var fantastisk.
Hvorfor del 1, sier du?
Jo fordi del 2 var til Thailand. Det ble et år på etterskudd, og det ble uten Myanmar, men det ble bryllupsreise i tre fantastiske uker i Thailand. To assistenter måtte til for å gjennomføre det. Men hva så?
De kommende innleggene vil både være innlegg jeg har skrevet mens jeg har vært på reise, og noen nye, med tips og erfaringer fra reising med assistenter. Stay tuned!
Kommentarer