Hei igjen!
Håper dere likte forrige innlegg. Fortsetter her med en slags introduksjon av meg selv. Under finner dere en beskrivelse av skaden og funksjonsnivået mitt. Dette ble skrevet i januar 2014 da alt var mye nyere enn det er nå, men jeg syns det er nødvendig å begynne på begynnelsen med skade, institusjonsliv og hjemmesykepleie før jeg går videre med innlegg om BPA. Håper dere liker det!
Jeg er en tetraplegiker, som betyr at jeg har lammelse i alle fire lemmer, altså både i armer og ben. En som har lammelse kun i bena kalles paraplegiker. Selv om jeg har lammelse i armene, betyr det ikke at jeg er lam i armene, men at nervene som går til noen av musklene er slått ut/jeg har ikke kontakt med dem. Jeg vet ikke hva som er riktig språk her, men jeg vet hvordan jeg prater om det. Mens jeg har mye funksjon i armene, har jeg ingen i bena. Jeg foretrekker likevel å ikke kalle meg lam i bena, for jeg liker å leve i håpet om at det er noe kontakt, det er bare for svakt til å være funksjonelt. Kanskje noen vil kalle det fornektelse, men jeg kaller det håp.
Ryggmargen ligger inne i ryggraden, og inneholder nerver. Mellom hver virvel i ryggraden stikker det ut et nervepar som styrer ulike muskler. Dersom man får en ryggmargsskade, slik som meg, kan nervene som går fra og med skadestedet og nedover være slått ut. Det vil si at jo høyere skade på ryggmargen, jo mer utslag kan man få. I tillegg kommer det selvsagt an på hvor skadet ryggmargen er. Man må ikke være uten funksjon nedenfor skadestedet. Alle ryggmargsskader er forskjellige, så dette er en forenkling.
Fordi jeg har lammelse i kroppen fra brystet og ned er jeg veldig ofte prisgitt andre. Jeg faller lett, og det er ekstra kjedelig når jeg tror at andre har kontroll. Det har blitt noen skrekkopplevelser, men det har heldigvis alltid gått bra. Jeg er også avhengig av andre til hjelp til forflytning, til snuing og mye annet.
Det føles utrolig merkelig å være så avhengig av andre. Jeg blir jo sakte, men sikkert vant til det, i alle fall så vant jeg tror jeg kan bli. Samtidig blir det veldig annerledes når jeg kommer hjem. Her på Sunnaas er jeg omgitt av dyktige folk som vet hvordan de skal hjelpe meg (til å hjelpe meg selv), mens når jeg kommer ut er jeg avhengig av hjemmesykepleie, som ikke alltid vet hva de skal gjøre, og av venner og familie. Frem til jeg får assistenter. Og det føles så rart. Bare noe så enkelt som å invitere noen på en kopp te, og så ikke kunne lage teen, men vente på at gjesten gjør det, føles veldig rart. Men sånn er det altså.
Enda.
Hilsen Carine
Kommentarer