Vi har fått følgende spørsmål fra en familie der foreldrene har flyttet fra hverandre og et av barna har behov for bistand til mange av dagliglivets gjøremål: «Hvilke muligheter har foreldre som bor i hver sin kommune til å søke om BPA for sitt barn? Hvem skal søke om ordninga og er det mulig at de personlige assistentene følger med i skolen?»
Avklaringer i møte med kommunene
Flere viktige forhold bør avklares, siden de beror på hvordan kommunene velger å organisere sine tjenestetilbud, og hvordan de velger å løse de problemstillingene som oppstår når to kommuner deler ansvaret for tjenester til et barn på to tjenestesektorer (helse/omsorg og skole/SFO).
a. Hvordan fordeles ansvaret for helse- og omsorgstjenester og assistanse i skole/SFO mellom kommunene?
b. Hvem blir arbeidsleder og hvem ansettes?
c. Opplæring
a. Hvordan fordeles ansvaret for helse- og omsorgstjenester og assistanse i skole/SFO mellom kommunene?
Om et barn bor deler av tida i én kommune og deler av tida i en annen kommune, har begge kommunene ansvar for å gi tjenester til barnet, avhengig av hvor barnet til enhver tid oppholder seg. Dette følger av oppholdsprinsippet. Det vil i mange tilfeller være til det beste for barn og foreldre, og i tillegg hensiktsmessig for kommunene å inngå avtale om at en av dem organiserer tjenestetilbudet, og at den andre kommunen finansierer sin del av dette.
Vi har snakket med en representant for en arbeidsgiver som har erfaring med dette. Hun forteller at det fungerer bra med én ordning på tvers av de to hjemmene, men at det så klart også kan løses på flere måter.
Det er skolens ansvar å sørge for den assistansen et barn trenger i forbindelse med skolegang, herunder SFO for å sikre trygghet, aktivitet, deltakelse, læring og medvirkning. Dette er likevel ikke til hinder for at en kan finne løsninger der helse- og omsorgstjenesten organiserer assistansetjenestene i skoletiden og at kostnadene dekkes av skolen. Vi anbefaler i så fall at det avklares tydelig hvilke oppgaver som ligger på barnets assistenter, om de bare skal assistere et bestemt barn, eller om de er ansatt for å utføre andre oppgaver i tillegg til dette.
En felles BPA-ordning for begge kommunene og for både hjem og skole/SFO kan gjøre det enklere å bistå barnet med å gjøre seg klar til skolen, følge til skolen, assistere i løpet av skoledagen, følge hjem og bistå med ulike assistansebehov på ettermiddagen. For barnet vil det være en fordel med slik kontinuitet i løpet av dagen, i stedet for å måtte forholde seg til en assistent på morgenen, en på skolen, i noen kommuner en tredje i SFO og en fjerde på ettermiddagen.
Det kan være litt uklart hvor grensen går mellom tjenester i SFO og tjenester i hjemmet, særlig for de eldste barna. De bør i mange tilfeller ha mulighet til å reise hjem med sin personlige assistent, framfor å bli i SFO med de yngre barna. For eksempel dersom de andre klassekameratene har blitt så store at de selv kan reise hjem etter skoletid og «bli med hverandre hjem». Arbeidsgiveren vi har snakket med forteller at de har flere sånne ordninger som fungerer godt.
Det er nok de færreste barn som har så store hjelpebehov at de har tjenester gjennom hele dagen, men det å ha færrest mulig hjelpepersoner anses som å være bra for barn selv om de har mindre hjelpebehov. For foreldrene vil det også være mye enklere å forholde seg til én assistanseordning som omfatter begge kommuner og både hjem og skole/SFO. Og for kommunene er det mer ressursøkonomisk å ha én felles ordning i stedet for to, tre eller fire ordninger.
Med én felles BPA-ordning på tvers av kommunene, bør det avklares tidlig om det er mulig at assistentene kan jobbe i begge hjem, uten for lang reisevei til den ene av kommunene.
Alternativet til å ha én BPA-ordning, kan være å ha to BPA-ordninger, der mor er leder for de som ansettes i barnets BPA den tida barnet er i hennes bostedskommune, mens far er arbeidsleder for de assistenter som ansettes for tida de er der. I tillegg er det selvsagt fullt mulig at skolen organiserer sin assistanseordning separat fra de to BPA-ordningene, og at skolekommunen velger å separere assistanseordninger i skole og SFO forekommer også. Det er lovlig å organisere tjenestene på en slik fragmentarisk og ukoordinert måte, så lenge det ikke bidrar til uforsvarlige tjenester. Men det er etter vår mening vanligvis ikke til det beste for barna eller foreldrene, og i tillegg er det tungvint og ressurssløsende å bygge opp mange assistanseordninger rundt det enkelte barn.
Dersom assistentene kun skal møte opp på skole/SFO, kan det være lettere å rekruttere assistenter, fordi de bare trenger å forholde seg til ett arbeidssted. Det er en vurderingssak for kommunene, nettopp fordi de ansatte ikke har noe de skal ha sagt før de eventuelt ansettes. Er kommunene i forkant vil man kunne slippe utfordringer senere i organiseringen.
Kommunen skal gi god informasjon og veiledning til de som søker om tjenester som BPA. Vi anbefaler kommuner å utveksle erfaringer om BPA og på den måten også øke sin kompetanse på utradisjonell organisering til et nivå der de er gode på å veilede sine søkere om tjenester.
BPA skal sikre et likeverdig og fritt liv for alle uavhengig av funksjonsnivå. Utfordringa blir å bli enige om hvordan organisering og finansiering skal være ut fra gjeldende lovverk, og at det er god samhandling mellom foreldre, ansatte, barnet og fagpersoner (PPT, saksbehandlere osv) som kan finne best mulige løsninger som sikrer barnet/ungdommen et meningsfullt liv framfor passivitet og liten mulighet til å finne sin identitet.
b. Hvem blir arbeidsleder og hvem ansettes?
Det er flere muligheter når det gjelder valg av arbeidsleder dersom man organiserer tjenestene i de to kommunene i en felles BPA-ordning, eventuelt i ordninger der det er samme assistenter som er ansatt i flere ordninger.
- Det er vår anbefaling at mor og far sammen avklarer at en av dem er en slags overordnet arbeidsleder, mens den andre har ansvar for daglig ledelse i sitt eget hjem.
- Om foreldrene ikke kan bli enige, er det en mulighet å oppnevne en person begge har tillit til som en overordnet arbeidsleder/konfliktløser og at hver av foreldrene ivaretar ansvaret for daglig ledelse i sine hjem.
- Dersom kommunene ikke klarer å bli enige, kan det være hensiktsmessig at de fatter hvert sitt vedtak om tjenester, som deretter organiseres i to BPA-ordninger. Da vil det være naturlig at hver av foreldrene er arbeidsledere for tjenester som gis i deres hjem. I den grad kommunene tillater foreldrene å velge hvem som ansettes, kan det være hensiktsmessig å ansette samme assistenter i begge ordninger, slik at barnet/ungdommen ikke utsettes for konsekvensene av manglende samarbeid mellom kommunene.
- Barn og ungdommer vil ha rett til økt medbestemmelse med årene. Ikke alle, men mange vil kunne bli arbeidsleder når de er myndige, og da er det viktig med lederutvikling for de eldste barna/ungdommene. Det kan være nødvendig at foreldrene jobber aktivt med å myndiggjøre barnet gjennom å gi det lederoppgaver og tillit til å bruke sin stemme, slik at barnet får reell mulighet til å se seg selv som leder for eget liv og assistanse med årene.
Kommunene og familiene bør snakke sammen om hva som skaper mest frihet og trygghet for barnet og deres ansatte. Assistentene kan ha utfordringer i sin jobb der det oppstår motstridende beskjeder og forventninger fra barn, mor, far og evt. andre arbeidsledere.
c. Opplæring
Arbeidsleder er forpliktet å ta imot opplæring i rollen som arbeidsleder. Som forelder til et barn/ungdom kan det være hensiktsmessig å møte andre i samme rolle for å utveksle de utfordringer og muligheter som ligger i en «delt» rolle som forelder og leder.
Arbeidsledere trenger ikke å avgi noen eksamen i arbeidslederopplæringa, men skal følges opp av arbeidsgiver med de verktøy og den støtte som kreves for å komme i rutine med arbeidsplaner, personalmøter og annet.
Assistenter får opplæring av arbeidslederen og barnet/ungdommen i hvordan tjenestene skal ytes og hva BPA går ut på. Samtidig er arbeidsgiver forpliktet til å sikre riktig/nødvendig kompetanse hos de ansatte for at de kan yte forsvarlige tjenester. Skolen/SFO vil kunne gi opplæring som er relevant på denne arenaen.
Assistentyrket er i utvikling og hver enkelt kommune bør påse at ordninga brukes som tenkt. Med samhandling og utveksling av kompetanse på tvers av helse- og omsorgstjenesten og skole/SFO kan vi øke muligheten for at barn får nyttiggjort seg den assistansen de har krav på.
Har noen foreldre eller kommuner der ute erfaring med assistanseordninger som er sektor- og/eller kommunegrenseoverstigende, så ta gjerne kontakt med oss.
Forfattet av Marianne Skattum og Hege Weimand Larsen
Kommentarer