Hei igjen.
Som jeg skrev i forrige innlegg, tenkte jeg at temaet for desember skulle være reising med assistenter. Dette innlegget handler om bryllupsreisen vår til Thailand i fjor på denne tiden. Jeg vil legge ut et par reisebrev til i dagene som kommer, og så ha et innlegg i slutten av desember om det mer praktiske rundt det å reise med assistent. Når du leser innlegget under, ha i bakhodet at ingenting av dette ville vært mulig uten en personlig assistent ved min side.
God morgen
I Paradis har det begynt å regne, så jeg benytter sjansen til å blogge. Etter at jeg leverte oppgavene til en jobbsøknad på mandag har det vært vanskelig å prioritere noe annet enn basseng, solseng og Harry Hole (sånn ti år etter alle andre, I know!). Før mandag har nemlig omtrent annenhver dag gått til skriving, så det har vært så deilig å bare nyte.
Jeg kan ikke tro at siste uka har kommet, og at søndag er siste dagen. Det har gått vanvittig fort, samtidig som det føles som en evighet siden vi dro fra Norge.
Jeg har vært litt dårlig på å skrive om selve ferien, vet ikke hvor interessant det er for andre enn oss som er her?
Vi har vært på to øyer. Etter å ha landet i Bangkok kjørte vi ned til Koh Chang. Vi hadde leid bil med sjåfør. Vi var selvsagt litt engstelige for rullestoltilgangen, men bilen hadde rampe, stor plass til stol, samt mulighet for forflytning til sete. Det var mye mer behagelig enn å måtte sitte i rullestolen hele veien (tok jo fem timer).
Vi kjørte med et selskap som hadde spesialisert seg på å kjøre rullestoler, og om man vil reise til Thailand med rullestol tror jeg det er smart.
Koh Chang
På Koh Chang er stemningen veldig avslappet, maten er god og prisnivået er lavt. Selv på vårt hotell, som var ganske fancy, var det veldig billig. Selv om kronekursen gjør det relativt dyrt å være her.
Vi bodde på KC Grande, et hotell vi også bodde på sist vi var i Thailand, i 2010. De har ikke lagt spesielt til rette for handikappede, men det var ganske tilgjengelig. Var også flere andre i rullestol og protese der. Det var fint å se, men ingen var så skadet som meg. Hehe, det er jo bra, når jeg tenker meg om.
På KC badet jeg primært i havet, og brukte da de gigantiske hvite hjulene på strandstolen. Den heter Hippocampe, forresten, og jeg kan virkelig anbefale den. Ulempen er at den er litt ubehagelig å sitte i for rumpa, men jeg bruker den jo bare som transportmiddel mellom solsenga og vannet, så det går fint. Den er også svær å ta med seg, og vanskelig (umulig?) å trille selv. Jeg hadde imidlertid ikke kommet meg i vannet uten.
Den er enkel å håndtere for hjelpere, den kan flyte og, la oss være ærlige; den ser superkul ut! Det viste seg imidlertid at det var enklere med basseng. Da bruker jeg de «små» hjulene som følger med.
Nyttårsaften
På nyttårsaften dro vi fra Koh Chang til Koh Samui. Det innebar å stå opp klokken fem, for å bli plukket opp utenfor hotellet klokken syv. Vi hadde leid transport fra samme som kjørte oss ned.
Problemet denne gangen var imidlertid at han ikke kunne plukke oss opp på hotellet, men på fastlandet. Chang er jo en øy, så transport til, og på, ferga måtte vi fikse selv. Mannen hadde fikset dette på hotellet. Trodde vi. Men da bilen kom, så jeg ingen mulighet for å komme inn. En høy minibuss. How?! Jeg spurte, og de som lastet inn bagasjen mimet at stolen kan jo bare slåes sammen. Heh. Joda, men hva med meg? Og da ble det mye styr.
Thaiene er jo utrolig hjelpsomme, men ikke så vant med tetraplegi. Det endte med at en av pikkoloene hentet sin egen personbil, så jeg kunne forflytte inn dit. Vi mistet ferga vi skulle ta, men heldigvis ventet sjåføren på andre sida.
Ettersom vi skulle fly innenriks, var flyet mye mindre enn det vi landet i Bangkok med. Vi hadde selvsagt sagt fra om mine utfordringer på forhånd.
Da vi skulle boarde virket det likevel ikke som om de visste at jeg ikke kunne «walk a little bit». Det gikk likevel på et vis, selv om hverken assistenten eller mannen satte pris på løfting i ugunstige stillinger.
Jeg måtte nemlig, av sikkerhetsmessige grunner, sitte innerst mot vinduet. Hva f? Sånn at jeg ikke skal stenge inne en som har mulighet til å redde seg selv? Jeg vet ikke.
Utfordringene ble større da vi landet på Samui. Der var det nemlig trapp ned fra flyet (og ikke «tarm» inn til flyplassen). Skal jeg løftes? Nei, de hadde en egen trapp med en trappeheis.
Ganske skummelt for meg og min begrensede balanse, men det gikk fint.
Nede på bakken skulle vi kjøre «Thomas toget»/tivolivogner bort til flyplassbygningen. Bakerst hang det en rullestol, og jeg var engstelig for at de ville plassere meg der, men med enda en ugunstig forflytning, fikk vi meg inn i toget.
Jeg må poengtere at Thaiene er utrolig hjelpsomme, men med begrensede engelskkunnskaper og tetraplegierfaring, er det ikke alltid at hjelpen faktisk hjelper. Men de prøver virkelig!
Mamma, tante, mannen og jeg var på Samui i 2006 og 2007. Begge årene var vi i Fishermans village, i Bophut, nord på Øya. Dette husket vi som en rolig gate, nesten uten biler, og med avslappet stemning, i forhold til for eksempel Chaweng, som er det største sentrumet på øya.
Vi hadde booket hotell i Bophut, men ikke i selve gata. Da vi kjørte fra flyplassen innså vi hvor mye det har blitt bygget ut på syv år.
Hotellet vårt lå ti minutters gange fra Fishermans, men det var langs en svært trafikkert gate, og fortauet var ikke.. Vel. Helt trillbart. I tillegg var rommene så små at med bagasje, var det umulig for meg å snu meg i rommet. Vi må aldri gå bort fra snusirkelkravene hjemme! Sammenlignet med luksusen på KC var dette nedtur.
Vi ble dermed der kun i en natt, før mannen, jeg, mamma og tante byttet hotell. Assistenten fikk bli på hotellet, som jeg på poengtere, var svært hjelpsomme og absolutt et fint hotell. For gående.
Nytt hotell
Vårt nye hotell sprengte alle budsjetter, men dæven, så fint det er! Vi bor på Hansar, som ligger i enden av Fishermans. Det gjør at jeg kan trille selv, som er ganske mye friere. Hotellet er så rullestolvennlig som man kan forvente. Eller kanskje litt over.
De har jo faktisk ramper. Rommene er store, og åpne. Litt utfordring å trille inn i dusjen med min dusjstol, for hjulene er små og det er en «vollgrav» rundt dusjen, men det går. For de som ikke bruker dusjstol er det enkelt å trille inn, også er det en benk det er mulig å sitte på mens man dusjer.
Betjeningen er også virkelig verdens søteste. Vi blir utrolig godt passet på av booking manageren her, som ikke lar meg trille en meter på egenhånd, hvis hun ser meg. Nå vil jo jeg gjerne trille selv, men jeg vet at hun gjør det for å hjelpe.
De har også en spaavdeling her. I andre etasje. De tilbød å bære meg opp to trapper, men det endte med at hele massasjen ble flyttet til stranda i stedet.
Jeg har fått pratet litt mer med thaiene her enn på Chang. Jeg liker veldig godt å snakke med lokalbefolkningen, noe av det å reise er jo å møte andre kulturer. De fleste er veldig opptatt av skaden min, og ser ut som de blir oppriktig lei seg når jeg forteller. Men Buddha kan visst kanskje hjelpe.
Hun ene var så optimistisk at hun trodde jeg ville gå neste måned. Hun sa også at når jeg blir frisk, kan jeg komme tilbake også skal vi svømme, kjøre scooter og hun skal lage middag til meg. Jeg blir veldig rørt av all optimismen og engasjementet.
Koh Samui
Koh Samui er generelt dyrere, mer utbygd og turistifisert enn Chang. Det er likevel ganske avslappet i Fishermans.
Jeg tror likevel at backpackerne snart ikke har råd til å være her, men heller er andre steder på øya, eller på øyene rundt. Det er likevel fint å være tilbake.
Noe er likt, mye er utbygd/byttet ut. Det skjer mer her, er flere butikker, restauranter og steder som viser engelsk fotball.
Nå har jeg vel skrevet alt for langt, hvem har giddet å lese helt hit?
Det har i alle fall sluttet å regne, så nå blir det nok Harry Hole på meg.
Ha en trivelig torsdag!
Kommentarer