Når du får BPA får du arbeidslederansvar med på kjøpet. For noen faller det seg sikkert veldig naturlig, mens for andre, som meg, er det et nødvendig onde.
Ikke misforstå, jeg er flink til å finne mennesker, få dem til å trives, og (ikke for å skryte) er generelt godt likt. Jeg er også flink til å lære meg regler, og ta ansvar for det administrative.
Det jeg ikke er flink til er å lede. Jeg er overhodet ingen ledertype, jeg kommer ikke med klare beskjeder og jeg føler meg ukomfortabel som autoritetsperson.
Den aller største utfordringen med å være arbeidsleder synes jeg er krysningspunktet mellom å være leder og mottaker av helsetjeneste når det går galt. Når hjemmesykepleien gjorde hårreisende ting med meg kunne jeg kjefte og smelle av mangel på opplæring, dårlig tid eller liten forståelse.
Nå er det mitt ansvar at opplæringen og forståelsen er på plass. Tiden er jeg fortsatt ikke helt herre over, men i stor grad er det mitt ansvar også. Selv om alt dette stort sett er på plass, betyr ikke det at noe aldri går galt. Det ekle da er at jeg både er den det går utover, og er dermed ofte redd, og den som må roe ned assistenten, som også blir redd.
Det er ikke ofte jeg har vært i disse situasjonene, kanskje tre-fire ganger. Det er likevel de mest ubehagelig opplevelsene jeg har hatt med assistenter.
Hvordan oppfører man seg hvis man på den ene siden er redd for at noe med kroppen er permanent og/eller alvorlig skadet, og dermed at livssituasjonen blir betydelig forverret, samtidig som man ikke vil gjøre situasjonen verre enn nødvendig for assistenten.
Alle vet hvor ille det er å gjøre feil, man må bare lære av dem, og som leder må jeg jo gjøre det jeg kan for å få ut det beste mulige utfallet av kjipe omstendigheter.
Det finnes ingen fasit for hvordan man skal gjøre dette. Jeg tror ikke en gang jeg har noen tips. Lederansvar er tøft, og jeg skal aldri ha det i arbeidslivet. Aldri!
Kommentarer